Har faktisk ennå ikke sett filmen, men går med en stadig voksende fryd og forventning inni meg bare ved tanken på å se den. Hverdagslykke. Får sikkert ikke sett den før om fjorten dager, siden jeg skal til Stavanger til helga, og siden filmen er littegranne for mye høytid til å se den en helt vanlig arbeidsdag. Men hvem vet? Jeg er kanskje vill og voksen og ser den neste onsdag, for alt jeg vet. Crazy. Nu er det forøvrig helt klart og ingenting i veien for at jeg drar til vakre Italia i november. Fikk innvilget perm fra jobben. Skulle ønske jeg nu kunne sagt at den skulle vare i tre måneder, men, nei, det er snakk om en deilig liten uke. I denne omgang. Jeg vil jo i alle tilfeller fortsette å drømme. Djømmedjømmedjømme... Så, plutselig, en vakker dag, en fantastisk vakker dag, står jeg der, uten fast jobb og med verden for mine små, men velpleide føtter.
jeg går, søker mening og moro, lever et lekent hundeliv så ofte jeg kan, klatrer i trær, synes frokost er best, sen middag en god nummer to, håper på fint vær, svømmer alltid i land på egen hånd, synes kanskje akkurat det er litt kjedelig, skulle gjerne vært i New York akkurat nu, blir glad av solstråler over den første rimfrosten på Gamle Bybro, savner kaffestundene på Dromedar, strendene i rogaland og fjellene i nord, løper helst i marka, bader før i iskalde fjellvatn enn på overfylte strender, er utflytta fra nord, men ikke fremmed for å vende tilbake