Mandag kveld, mildt ute, surt inne Ja, det er ikke bare lett å bo i kollektiv, det er så sant som det er sagt og vel så det. Kommer ikke til å nevne detaljer, altså, så det er ingen vits å grave og klore. Men det vil jeg bare si, at en gang iblant tenker jeg at det kunne vært fantastisk å være etablert med hus, mann og barn. Dette er et sånt øyeblikk, men om du faktisk leser dette, så kan det fort vekk være slettet i neste øyeblikk, blåst vekk fra denne klodens urolige overflate og omgjort til et svakt, men ondsinnet rykte, siden jeg stort sett bare har øye for fordelene ved min frie og flakkende tilværelse, og overhodet ikke vil kjenne teksten igjen som min egen i morgen den dag. Kjenner allerede, faktisk, at jeg begynner å distansere meg fra den. Skjønner liksom ikke helt problemet. Jo, der var det, ja. Hmm. Ryker litt for mye av brannen i rosenes leir til å klare å overse den. Tull og fjas. Glad jeg ikke er teenager, for å si det sånn.

Noe jeg imidlertid bare må vedkjenne meg er at jeg sliter noe så intenst med å treffe avgjørelser. Det er slett ingen unik svakhet, jeg vet det, men ingen surrete sinn er så nærme som mitt eget, sånn er det jo bare. Dessuten er det er jo heller sjelden man får inntrykk av andres ubestemmelighet uten at de selv uttrykker den. Så når man er av den beskaffenhet at man i all hovedsak tror det beste om de fleste (les: naiv), så virker alle titusen ganger mer fokusert og målrettet enn en selv. Det er sannelig ikke lett. Jeg går jo faktisk rundt og tror at jeg er både spontan og eventyrlysten, men det er godt mulig at jeg må revurdere nettopp det bildet av meg selv. Tror kanskje det gjelder de små og litt ubetydelige sider ved livet. Sånn som å hoppe i badekaret på fest, stupe kråke i parken, reise på tur, klatre i trær og sånt, vet dere. Når det kommer til de "store" spørsmålene blir jeg, skuffende nok, litt lamslått. Jeg blir tolv år, lubben og usikker på kidsas vis. Vis meg en tolvåring som klarer å ringe en voksen dame på femti år for å spørre om å få permisjon fra jobben, for eksempel. Nei, nu står jeg igjen i fare for å framvise ekte gamlismentalitet, kjenner jeg. Kidsa i dag tør vel det meste. Kanskje jeg skal be en av dem om å ringe for meg?

Det er bare i litteraturen man får de sterke og ubestridelige følelsene for hva man skal bruke tiden sin til. Slik Professor Pierre Aronnax uttrykker det i Twenty Thousand Leagues under the Sea: "Three seconds after reading the letter of the honourable Secretary of Marine, I felt that my true vocation, the sole end of my life, was to chase this disturbing monster, and purge it from the world."
Trolig finnes det de som kan si at de føler det slik. Det er bare det at de fleste av oss opplever det bare i korte øyeblikk. For at følelsene skal vare lenge nok til at man klarer å utføre noe på bakgrunn av dem, kreves det uendelig mye arbeid...

Hilsen pilsen  ¶ 11:59 AM