Friday, December 09, 2005
De vanskelige vennene...
Historien om de vanskelige vennene er lang, veldig lang, og fylt av viktige detaljer. Den er interessant, synes jeg, siden jeg nu en gang finner mennesker både vittige og skremmende. Likevel finner jeg at historien er mer trettende enn engasjerende for de fleste. Siden blogging nu en gang er sterkere fundamentert i den litt mer populistiske tankegangen enn den, etter mitt skjønn, filantropiske, velger jeg å legge fram kortversjonen av historien. Ber samtidig til de av dere som kjenner historien om å bære over med min fattige framstilling.
De vanskelige vennene er liksom de som du kjenner ganske godt, liker godt og godt kunne tenke deg å dele gode opplevelser med. Det er de du inviterer til hyggelig lag, deler det du har med, gir tid, mat, smil og det du ellers måtte ha av ressurser og gode greier til. Du gir og håper, venter spent og aner potensialet av masse hygge, moro, varme, spøk og vittigheter. Fest. Du vet at det er der. Du har sett det før. Eller du kjenner dem så godt at du vet at de har det i seg. Du bare vet at noen har eller vil få gleden av alt det disse vennene har inne i seg. Du håper det vil dryppe litt på deg. Du håper. I det lengste. Så kommer du plutselig på hvorfor de heter "de vanskelige vennene" og ikke bare vennene, kompisene, bestevennene eller barndomsvennene. De holder igjen. De viser deg ikke den skatten du vet at de har skjult i lomma. Den hvite, glatte stenen, det blanke dropset, tyggegummien med kanelsmak, slikkepinnen med det vakre papiret. Du får ikke se. De vil ikke dele. De smiler. De ler og snakker. Men du får ikke se skatten. De strekker seg ikke lengre enn til å innrømme at skatten finnes. Den fine hemmeligheten er virkelig, liksom, men den er ikke for deg. Ikke nu, ikke i dag. Det vanskelige er at du ikke skjønner hvorfor. Og du er redd for at det er fordi du lukter vondt. For hvorfor skulle de ellers ikke vise deg den?
Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute. Og jeg er så glad for at jeg har gode venner som ikke er så nøye på å vise seg fra den mest "korrekte" siden hele tiden. Tjobing! (Hater virkelig anførselstegn..)
Hilsen pilsen, en sen kveld i desember. ¶ 4:46 PM
De vanskelige vennene er liksom de som du kjenner ganske godt, liker godt og godt kunne tenke deg å dele gode opplevelser med. Det er de du inviterer til hyggelig lag, deler det du har med, gir tid, mat, smil og det du ellers måtte ha av ressurser og gode greier til. Du gir og håper, venter spent og aner potensialet av masse hygge, moro, varme, spøk og vittigheter. Fest. Du vet at det er der. Du har sett det før. Eller du kjenner dem så godt at du vet at de har det i seg. Du bare vet at noen har eller vil få gleden av alt det disse vennene har inne i seg. Du håper det vil dryppe litt på deg. Du håper. I det lengste. Så kommer du plutselig på hvorfor de heter "de vanskelige vennene" og ikke bare vennene, kompisene, bestevennene eller barndomsvennene. De holder igjen. De viser deg ikke den skatten du vet at de har skjult i lomma. Den hvite, glatte stenen, det blanke dropset, tyggegummien med kanelsmak, slikkepinnen med det vakre papiret. Du får ikke se. De vil ikke dele. De smiler. De ler og snakker. Men du får ikke se skatten. De strekker seg ikke lengre enn til å innrømme at skatten finnes. Den fine hemmeligheten er virkelig, liksom, men den er ikke for deg. Ikke nu, ikke i dag. Det vanskelige er at du ikke skjønner hvorfor. Og du er redd for at det er fordi du lukter vondt. For hvorfor skulle de ellers ikke vise deg den?
Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute. Og jeg er så glad for at jeg har gode venner som ikke er så nøye på å vise seg fra den mest "korrekte" siden hele tiden. Tjobing! (Hater virkelig anførselstegn..)
Hilsen pilsen, en sen kveld i desember. ¶ 4:46 PM
Comments:
<< Home
ikke vær trist! kommentaren er jo bare en aldri så liten erkjennelse midt oppi alt det enkle og glatte. og erkjennelser er bra, kan faktisk være gøy og er i alle fall et tegn på at det er liv, liv med betydning og ikke liv som på teve. hehe. alt kan vel ikke relateres til sopranos eller bill murray?
hmmm... jeg har tenkt mye på det samme, og lurt på hvilken kategori jeg har havnet i. frykter det er `den kjedelige`... om enn noe ufrivillig:/
# posted by 
: 7:50 AM
: 7:50 AM
neineinei...
for det første: savner deg, kim. håper å få se deg snart. så: jeg er ikke i ferd med å kollapse. og: hei, alex! du er ikke vanskelig og ikke kjedelig. du er litt på kanten, bare, faktisk, og så er du kjempeflink på kjøkkenet! og kjøkken er morsomt. driver jo heller ikke og katagoriserer vennene mine! bare betrakter sider ved ulike vennskap.
vil gjerne ha skattekart!
for det første: savner deg, kim. håper å få se deg snart. så: jeg er ikke i ferd med å kollapse. og: hei, alex! du er ikke vanskelig og ikke kjedelig. du er litt på kanten, bare, faktisk, og så er du kjempeflink på kjøkkenet! og kjøkken er morsomt. driver jo heller ikke og katagoriserer vennene mine! bare betrakter sider ved ulike vennskap.
vil gjerne ha skattekart!
De vanskelige vennene er kanskje ikke så vanskelig som du tror når alt kommer til stykke. I de historiene jeg kjenner finner man sjelden skatten ved første, eller andre forsøk.. Man må ofte lete litt, og det krever som kjent tid. Noen skatter er lette å få øye på, andre krever kanskje mere for å komme til syne. Kanskje de ses best når de befinner seg i et, for dem, kjent tereng. Noen skatter ligger ved opptrådte farveier, de ses gjerne, andre ligger ved mer gjengrodde stier og finner trygghet i det. En jeg kjenner, la oss kalle ham; Erfaring, forteller også at det finnes de skatter som mer enn gjerne finnes, bare de blir klar over at noen leter oppriktig. Mitt råd til alle skattejegere, gi det en sjanse til!
Post a Comment
# posted by : 2:05 PM
: 2:05 PM<< Home
